Petra Gleditsch

Narvik, juli 1940

Kjære Anne. Hvordan har du det? Jeg håper du er vel, og har det så godt som det er mulig å ha det. Det er gått en tid siden jeg sist skrev til deg, og det har dessverre sine naturlige årsaker.

Jeg må innrømme at jeg er sliten. Veldig sliten. Jeg spør meg selv; er det verdt det? Å bygge opp igjen det andre river ned? Igjen og igjen. De siste tre månedene har jeg tilbragt dagene i en skitten overall mens jeg bærer knust glass og murpuss ut av hotellet. Resultatet av at en polsk granat traff  Royal 9. mai.

Jeg var ikke alene om oppryddingen, dugnadsinnsatsen var stor fra mange. Men det sliter på meg, både fysisk og psykisk. Skal dette aldri ta slutt? Skal det aldri bli fred igjen? Finnes det en hverdag der fremme hvor vi igjen kan slippe å bekymre oss over alt vi mangler? Hvor det å glede seg over at våren kommer   når den skal er det viktigste. Jeg håper, men altfor ofte føles det ikke slik.

Jeg husker den gleden vi følte da de kom marsjerende inn i byen. Norske soldater. Våre gutter. Noen av dem fra byen. Det var som om været også feiret denne varme dagen. Gjenerobringen 28. mai. Tyskerne hadde trukket seg ut av byen, og vi trodde vi var fri. At krigen var over.

Men freden skulle ikke vare. Nå kom hevnen. I form av tyske bomber. Tre ganger kom de – 31. mai, 2. juni og 7. juni. Bromsgård ble truffet, og brant ned til grunnen. Det gjorde også mange hus i byen.

Så kom overraskelsen; fredag 7. juni forlot de oss, britene som hadde hatt hovedkvarter i hotellet, franskmennene…. polakkene. Krigen var ikke over. Nei! Den hadde nylig begynt.

Vi gled på en måte over i en slags hverdag igjen. Tyskerne kom tilbake. Vi ryddet. Royal hadde på en mirakuløs måte unngått å bli truffet direkte. Bygget var skadet, men ikke verre enn at vi etter stor felles innsats fikk restauranten i brukbar stand. Spisesalen var ødelagt, men vi åpnet en ny i selskapslokalene i 5. etasje. Med 18 gjesteværelser inntakt hadde vi også overnattinger. Et par av stuepikene kom på besøk. De var i byen for å hente private eiendeler fra hybelen sin. Det ble for sterkt for dem å se ødeleggelsene på hotellet. De gråt da de dro tilbake til Ballangen.

Narvik, julen 1940

Kjære Anne,

Takk for ditt brev, som jeg fikk her forleden. Det er ikke fritt for at jeg tar meg i å lengte mot Sundøya og Helgeland når jeg leser hva du skriver. Jeg minnes hvor mye morsomt vi fant på i oppveksten.

Men det er her i Narvik jeg har mitt hjem nu. I denne unseelige lille byen som havnet midt i krigshistorien. Hvem hadde tenkt seg at det kunne skje da jeg satte min fot på kaien her for første gang i 1919. Nei, som de sier: mye vann har rendt ut i havet siden den gang.

Jeg kom hit med vage drømmer om å få gjort noe med livet mitt. Ta et skritt videre. Men aldri hadde jeg drømt om at jeg skulle komme dit jeg er i dag. Ikke bare har jeg bygget mitt eget hotell. Det er også blant Norges aller mest moderne. Selv om det nu er skadet etter både polske og tyske angrep, så skal jeg bygge det opp igjen. Og da Anne, når det skjer, og denne forferdelige krigen en gang er slutt. Da. Da skal du komme hit til Narvik, og være min gjest på Royal.

Ja, jeg har lykkes med mine forretninger og investeringer. Men den personlige lykken var ikke ment for meg. Intet mindre enn to ektemenn har jeg mistet, og jeg rakk nesten ikke å bli kjent med dem ordentlig før de var borte. Først Arnulf Gleditsch, som delte mine drømmer om vårt eget hotell og sørget for at vi fikk låne penger til å kjøpe Børjessongården. Gården i Dronningens gate som ble det første Hotel Royal. Dessverre fikk vi bare ett år sammen før han døde.

Jeg var 33 år gammel, en ung enke med et altfor stort lån. Men jeg klarte å betjene det med hardt arbeid. Personlig lykke hadde jeg verken tid eller lyst til å befatte meg med. Ikke før jeg traff ham, den italienske greven Amedeo Gori. Det var gått 13 år siden min første ektemann døde, og jeg var så visst ikke ute etter å finne meg en ny. Men så en dag kom denne italieneren inn i hotellet mitt. Han hadde bestilt rom. Det ble kjærlighet ved første blikk, og følelsene var gjensidige. Kjære Anne, jeg har aldri vært så lykkelig som da!

Vi la planer. Vi forlovet oss i juni 1934, og giftet oss her på hotellet samme høst. En katolsk prest kom fra Harstad for å vie oss. Kan du tenke deg meg, grevinne Petra Gleditsch Gori!! Han skulle ta meg med for å møte familien sin i Italia, for en kort stund var livet viktigere enn hotellet.

Men heller ikke denne gangen skulle lykken vare. Våren 1935 fikk han et telegram fra Italia med ordre om å møte til militærtjeneste på Sicilia snarest mulig. Han reiste kort tid etter, og jeg så han aldri igjen. I mai året etter kom telegrammet som fortalte at han var død. Drept i slaget ved Abbessina i Øst-Afrika.

Nei, lykken var ikke ment for meg. Så jeg la alle mine krefter inn i arbeidet med hotellet, og slik har det vært fra den gang. Arbeid først, hvile kan en gjøre senere.

Tilbake i nutiden kan jeg med tilfredshet fortelle at vi stort sett er ferdig med oppussingen etter bombingen i juni. Den tyske kommandanten satte hardt press på meg, for at de etasjene som tyskerne leier skal bli ferdige. Ved årsskiftet 1940/41 er vi stort sett ferdig med oppussingen, og 25 gjesteværelser kan tas i bruk.

Kjøkkenet fikk store skader under bombingen, men vi fant en komfyr i ruinene etter kafe Mimer. Den kom godt til nytte. Restauranten på Royal er raskt blitt et populært og ettertraktet møtested for de mange i byen som bor kummerlig, og ikke har muligheter til å lage sine egne varme måltid. En middag koster kroner én, for at alle skal ha råd til å spise hos oss. Øl har vi også tillatelse til å servere til maten. Jeg føler det tidvis som om vi serverer mat til hele Narviks befolkning, og faktisk har vi servert middag til 2.000 personer hver måned siden juli.

Skadene på hotellet beløp seg til 41.000 kroner for bygningen, og 49.158 kroner for inventaret. Vi fikk et lån på 30.000 kroner i Narvik Sparebank, mot sikkerhet i forventet krigsskade-erstatning. I tillegg fikk vi 13.700 kroner i forskudd på krigsskade-erstatningen for inventaret. Det gjør at vi fullføre oppussingen.

For det er behov for hotellsenger i Narvik, og belegget er hele tiden fylt opp. I tillegg til at tyskerne leier store deler av hotellet, kommer det også mange andre reisende. Hotellnøden i Narvik er ytterst prekær.

Skriv snart. Brevene dine betyr mye for meg

Din venninne Petra

Etterord:

Vi vet ikke om Petra Gleditsch brevvekslet med en gammel venninne, men innholdet i brevene som her gjengis er helt korrekt i forhold til det livet hun levde.

Anders Petterøe

Narvik, april 1940

Kontoret jeg sitter i er lite og uten vinduer. En kalender på veggen forteller at det er lørdag 20. april 1940. Om kort tid skal jeg dø. Dømt til å skytes av tyske soldater fordi jeg har båret våpen og planlagt sabotasje mot den tyske krigsmakt. Jeg er 19 år, og heter Anders Petterøe.

Jeg kan høre lyden av tyske soldater som marsjerer i gaten utenfor hotellet. Kanskje de forbereder en parade for å feire Hitlers fødselsdag. Den tyske krigsadvokaten som nettopp dømte meg til døden, fortalte at Føreren fyller 51 år i dag. At jeg har valgt en spesiell dag å dø på.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg også høre musikk. Det er kanskje fint vær der ute? Er våren endelig kommet til Narvik? Det skal jeg aldri få oppleve igjen.

Historien min begynner om kvelden 8. april. Jeg er matros om bord på oppsynsskipet «Michael Sars». Det er meldt at en tysk flåtestyrke er på vei mot Narvik. Vår oppgave er å holde utkikk, og melde fra til panserskipet «Norge» som ligger i Narvik havn så snart vi ser noe.

Vi ligger utenfor Lødingen, så vi har god oversikt over trafikken inn og ut av Ofotfjorden. Men i dag er været dårlig. Snø- og sluddbyger. Det er nesten umulig å se noe som helst. Men utpå natten kommer de. Som grå skygger ut av ingenting. Telegrafisten vår melder fra til PS «Norge» etter hvert som de tyske krigsskipene passerer oss.

Så blir vi praiet av en tysk destroyer. På norsk får vi ordre om å seile inn til Narvik. Da skipssjefen vår nekter å følge ordre skyter tyskerne varselskudd. Vi har ingenting å forsvare oss med, og følger ordre.

På Narvik havn er alt bare kaos. Begge panserskipene er senket, og mange har omkommet. Vi blir beordret til kai, og satt under arrest. Men vi får lov til å bevege oss fritt, så lenge vi ikke forlater byen.

Tyskerne synes ikke å være spesielt interessert i oss mannskapet fra «Michael Sars», så vi bestemmer oss for å hente de skiene vi har liggende om bord i skipet. Med ski kan vi ta oss over fjellet, og til Sverige. Men da vi passerer Royal Hotel blir vi stanset, arrestert, og avhørt.

Det dokumentet jeg signerer etter dette avhøret er årsaken til at jeg sitter her og venter på døden i dag. Jeg har på tro og ære lovet å ikke bære våpen som kan benyttes mot de tyske styrkene. Brudd på løftet vil automatisk straffes med døden, sier den tyske tolken på klingende norsk. Men det er jo ingen som blir skutt i Norge? Slikt skjer ikke her…

Det er uro i byen de neste dagene. Tyskerne virker nervøse, men vi får fortsatt bevege oss fritt rundt. Denne ulykksalige fredagen for meg, er jeg ute og lufter meg uten kameratene mine. Jeg er litt urolig, og vandrer gatelangs uten mål og mening. I Royal Hotel står et kjellervindu åpent. Det er ingen vakter utenfor, og jeg drister meg til å kikke inn. Det står et Krag Jørgensen-gevær lent mot en vegg. Sikkert et som en norsk soldat har satt igjen. Jeg tenker; det kan være greit å ha et våpen. Gjemme det bort nå, og så hente det fram en gang. Så jeg klatrer inn og tar geværet. Jeg har på meg en lang frakk, så det byr ikke på noen problem å skjule geværet for forbipasserende når jeg er ute av kjelleren igjen.

Men det jeg ikke tenker på når jeg klatrer inn, er at vinduet er høyt oppe på veggen. Jeg kommer meg ikke ut dersom jeg ikke finner en kasse å stå på. Jeg finner en tom ølkasse, og setter den under vinduet. Geværet har jeg allerede lagt på fortauet utenfor. Nå er det en enkel sak for meg å følge etter.

Jeg er bare halvveis ute når jeg ser de tyske militærstøvlene. To marinesoldater griper tak i meg og fører meg inn i hotellet.

Det er lørdag 20. april 1940. Det er Adolf Hitlers 51-årsdag. Selv fylte jeg nylig 19 år. Snart skal jeg dø.

Mens det raser tanker gjennom hodet mitt hører jeg at det klirrer i glass i etasjen over meg. Førerens fødselsdag skal feires. Den tyske krigsadvokaten som nettopp har dømt meg skal i det selskapet. Han reiser seg fra stolen sin og skal til å rope på soldaten som holder vakt utenfor.

Det smeller. Voldsomt. Hele hotellet rister. En engelsk krysser har fyrt av en granat mot hotellet. Kanskje er det deres bursdagssalutt til Føreren? Det faller murpuss fra taket og ned på tyskerens plettfrie uniform. Han kaster seg ned. Kryper under bordet han nettopp satt ved.

Så blir det stille. Helt stille. Jeg reiser meg og går… ut i frihet. Ingen forsøker å stoppe meg.

Etterord:

Anders Petterøe kom seg etter hvert over til Skottland hvor han meldte seg til tjeneste for Den norske marine. Han tjenestegjorde i marinen resten av krigen.

General Eduard Dietl

Hans styrker kjempet tappert mot overmakten, men 8. juni 1940 var de trengt inn mot svenskegrensen på Bjørnfjell, og ville ha måttet kapitulere dersom ikke de allierte hadde gitt ordre om å oppgi Norge.

Tysk presse gjorde stor stas på Dietl som «seierherren fra Narvik», det ble innstiftet et Narvik-skjold og skrevet bøker om generalen. Han ble forfremmet til generalløytnant og – som den første tyske offiser – tildelt den nyopprettede krigsdekorasjonen Jernkorsets ridderkors med eikeløv. Det gikk frasagn om hans raske replikk og røffe humor. Dette brukte han ofte for å lette stemningen og heve moralen, noe som ikke forhindret at disiplinen var jernhard og straffetiltakene minst like strenge i Dietls avdelinger som i resten av Wehrmacht.

På oppdrag fra Hitler var Dietl 23. juni 1944 på vei fra Obersalzberg til Helsingfors for å sikre fortsatt medvirkning fra finnene. Like etter at flyet tok av styrtet det, og Dietl omkom.

(Kilde: Store norske leksikon)

Theodor Broch

Etter det andre store sjøslaget 13. april, hvor britene senket de siste tyske krigsskipene, følte Broch seg sikker på at en britisk landgang bare var få timer unna. Sammen med et par andre bløffet han seg inn i telegrafbygningen, hvor de fikk en tysk underoffiser til å gi fra seg våpenet sitt. Etter dette firte de naziflagget fra telegrafens flaggstang. Men det kom ingen britisk landgang.  Det hele endte med at Broch ble tatt inn til den tyske krigsadvokaten, hvor han fikk beskjed om at han hadde brutt den tyske krigsloven. For det var bare én dom: dødsstraff ved skyting.

Thedor Broch ble benådet av general Dietl, fordi formannskapet i Narvik klarte å overtale generalen om at det ville oppstå full panikk i Narvik dersom ordføreren ble skutt. Broch ble sluppet fri mot meldeplikt. Han tok seg etter kort tid over til Sverige, og videre til USA. Han vendte tilbake til Narvik sommeren 1945.

Eirik Coucheron-Jarl

Narvik, 8. mai 1945

Mitt navn er Eirik Coucheron-Jarl. Jeg er løytnant i den norske hæren. I dag er det tirsdag 8. mai. Ute i Europa feirer folk at Tyskland har kapitulert etter fem lange år med krig. Mitt oppdrag er å finne ut om tyskerne i Narvik har fått samme beskjed. Hvis de ikke har det, eller nekter å godta ordren om kapitulasjon… da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

I morgen fyller jeg 28 år. Jeg håper jeg kan feire den i frihet.

Det er tidlig kveld. Men her i Narvik er det lyst døgnet rundt på denne tiden av året. Jeg står i et hotellvindu på Hotel Royal. Det slår meg at jeg aldri tidligere har vært inne på et hotellrom her, men det er vel ikke så rart siden jeg bor her i byen.

Jeg tenker over den dagen jeg snart har bak meg. Jeg kommer aldri til å glemme den så lenge jeg lever. Jeg kom til byen med toget fra Sverige i formiddag. Oppdraget jeg har meldt meg frivillig til er å ta meg til byen raskest mulig. Vel nede i Narvik skal jeg ta kontakt med overlege Erling Borch-Johnsen.

Det tyskerne ikke vet, er at han er leder av motstandsbevegelsen. For oss, det vil si de to bataljonene med norske politisoldater som står oppmarsjert ved Kiruna, er det overmåte viktig å få fortalt hjemmefronten at vi er klar til å komme hjem for å overta makten fra tyskerne på kort varsel.

Men bataljonsjefen, oberst Munthe-Kaas mener det er for risikabelt å sende alle soldatene over grensen. Jeg melder meg frivillig til å dra alene. Jeg er fra Narvik, og kjenner både byen og Borch-Johnsen godt. Så da blir det slik.

Da jeg går av toget i Narvik bærer jeg uniformen helt åpenlyst. Jeg er ubevepnet, for ikke å provosere tyskerne. Jeg er nervøs, men fast bestemt på å gjennomføre oppdraget mitt. Først kontakte Erling Borch-Johnsen, så kontakte tyskerne. Planen skjærer seg med en gang; jeg får ikke tak i Borch-Johnsen.

Jeg begynner å gå opp mot Hotel Royal, hvor tyskerne har sitt hovedkvarter. Turen er ikke lang, bare noen hundre meter. Likevel møtte jeg mange tyskere; ingen av dem gjorde forsøk på å stoppe meg. Kanskje er de like lei av krigen som jeg er, tenker jeg.

Etter en tid får jeg kontakt med general Serini, som er tysk Festungkommandant. Han behandler meg høflig og korrekt. Spanderer til og med kaffe og cognac. At Tyskland har kapitulert, har han derimot ikke hørt om. Det skal han sjekke neste dag med sin overordnede, general Rundstedt.

I mellomtiden skal jeg sendes tilbake til Sverige med toget, og vente der. Skjebnen vil at det ikke går tog til Sverige denne dagen, så løsningen blir at jeg interneres i et rom i en av de øverste etasjene i Hotel Royal. Jeg blir invitert til å spise sammen med de tyske offiserene i restauranten, men jeg får ikke forlate hotellet før etter nærmere ordre.

Så her står jeg i hotellvinduet mitt, og ser ut over hjembyen. Noen få folk går på gata nedenfor. Kongens gate, eller Gate 1 som vi narvikinger sier. Jeg drar kjensel på en av dem. Han stopper til og med opp på fortauet rett under der jeg står. Det er rektor Johannesen, min gamle venn fra Narvik Turnforening. Jeg vet at han er med i hjemmefrontens ledelse. Dersom jeg får gitt ham beskjed om mitt ærend, så får Borch-Johnsen også vite det. Men hvordan skal jeg få det til?

Jeg river en flik av hotellets brevpapir, og skribler «se opp mot tredje etasje». I lommen på uniformen har jeg en svensk mynt, den får gjøre nytte for seg nå. Jeg vikler lappen rundt mynten, og kaster den ned mot Johannesen… håper at han skal se den uten at tyskerne oppdager det. Ventetiden føles uendelig, men så ser han endelig opp, og nikker. Han har sett meg, og fått med seg beskjeden.

Jeg setter meg på sengekanten. Først nå kjenner jeg hvor sliten jeg er. Men spenningen i kroppen slipper gradvis taket. Jeg legger meg. Det siste jeg tenker er at jeg aldri har hvilt hodet på en så myk pute som den de har Hotel Royal i Narvik.

Ettertekst:

Dagen etter har tyskerne fått beskjed om kapitulasjonen. Den tyske kommandanten gir løytnant Coucheron-Jarl beskjed om at han skal begynne forberedelsene til en fredelig maktovertakelse. Coucheron-Jarl kan endelig telefonere til oberst Munthe Kaas om at de norske styrkene nå kan krysse grensen i trygghet. Selve kapitulasjonen skjer om ettermiddagen den 10. mai på jernbanestasjonen i Narvik.

Amalie (Mally) Borch-Johnsen

12. november 1944

Klokken er nærmere 20.00 da det banker hardt på kontordøren min. Jeg blir både overrasket, og litt engstelig. Både fordi det er langt etter normal kontortid, og fordi jeg holder på med et «kontorarbeid», som i verste fall kan skape store problemer. Både for meg og for andre.

Det er en ung tysk offiser som står utenfor døren. Edelweissen han bærer på skulderen av uniformen gjør at jeg skjønner at han er østerriker. Heldigvis, for østerrikerne er vanligvis litt høfligere enn de brautende tyskerne. Åh… jeg hater tyskerne.

God kveld. Er de frøken Amalie Borch-Johnsen?

Det slår meg hvor godt han snakker norsk. Nesten helt uten aksent. Han må ha lest mitt spørrende ansiktsuttrykk, for han svarer før jeg rekker å gjøre det.

De skjønner frøken Borch-Johnsen. Jeg er et Wienerbarn. Sammen med flere enn 500 foreldreløse østerriske barn, ble jeg sendt hit til Norge våren 1920 for å «fetes opp» som de sa. Jeg tilbragte åtte deilige sommeruker hos en familie     utenfor Drammen. Jeg var seks år, og dette er de lykkeligste ukene i mitt liv. Det var fire andre barn i familien, så jeg lærte raskt å snakke litt norsk.

Etter at jeg reiste tilbake til Wien holdt vi kontakten gjennom å skrive brev til hverandre i mange år. På norsk. Har de hørt om organisasjonen Wienerbarna, frøken Amalie?

Mally, retter jeg.

Joda, jeg har hørt om Wienerbarna. Som medlem av Narvik Røde Kors fikk vi sommeren 1919 brev fra Norges Røde Kors med spørsmål om hvorvidt vi var interessert i å bidra til å skaffe norske familier som kunne ta vare på, og fø opp, et østerrisk barn i åtte sommeruker. Vi fant ut at det ville bli for slitsomt for de små å reise helt til Narvik, så vi takket høflig nei.

Og nu står det altså et tidligere Wienerbarn foran skrivebordet mitt i tysk uniform. Jeg regner ut at han er rundt 30 år gammel.

Kaptein Mannfred Gruber… presenterer han seg som.

Årsaken til besøket er at han har fått ordre fra Festungkommandant general Serini om å hente hotellets årsregnskap for 1943. Det er ingen dramatikk, beroliger han meg… men generalen har latt seg imponere av hvordan direktør Petra Gleditsch og hennes ansatte er i stand til å servere middag til 2.000 personer hver eneste måned. År etter år. Generalen lurer på om dette er noe den tyske krigsmakt kan ta lærdom av. Så… Vil jeg være så vennlig å utlevere kapteinen dette regnskapet?

Da, jeg svarer at det overhodet ikke er aktuelt å la noen som helst ta regnskapet ut av hotellet, spør den unge kapteinen om han kan få lov til å gå gjennom det her på kontoret, sammen med meg?

Jeg forsøker å gjøre meg brysk, men jeg skjønner at jeg egentlig ikke har noe valg. Likevel, i haugen av papirer på skrivebordet mitt ligger også notater tyskerne absolutt ikke må få se. Avskrift av nyhetene fra BBC London som jeg skal videreformidle. I tillegg til rapporter fra stuepikene om hva tyskerne snakker om på hotellrommene, og om hvem som har vært på besøk.

Jeg kjenner meg ikke bekvem i den situasjonen jeg er i…

Har den unge kapteinens besøk noe å gjøre med at min bror, Erling Borch-Johnsen, har vært arrestert tidligere denne høsten? Erling er overlege på sykehuset, og nyter stor respekt også blant tyskerne. Men han er også leder av Milorg, motstandsbevegelsen i Narvik og omegn.

Tyskerne arresterte han, på mistanke om at han planla sabotasje. Erling   blånektet, og etter kort tid måtte de slippe han fri. Sannsynligvis fordi den tyske legen på sykehuset klaget til general Serini. Det er ikke mulig å drive et sykehus uten overlege Borch-Johnsen, sa han.

Så Erling er utenfor mistanke. Tilsynelatende. Men har tyskerne mistanke til meg… eller andre på hotellet? Er det derfor kaptein Mannfred Gruber har kommet? For å gå gjennom alle papirene mine?

Akkurat da er jeg lykkelig over at mitt system for inn- og utgående dokumenter består av to store bunker foran meg på skrivebordet. Et system som bare jeg, og jeg alene forstår.

Selvfølgelig skal kapteinen få se regnskapet, sier jeg. Jeg trenger bare litt tid til å finne det frem, og i mellomtiden har jeg et dokument som haster. Det er bestillingen fra staben til general von Rundstedt i Indre Troms. De har bestilt 12 rom og halve restauranten for å feire generalens fødselsdag.

Kapteinen må ha meg unnskyldt, sier jeg med min vennligste stemme. Men jeg strever med å finne ut hvor vi skal bestille det som er nødvendig for at herr generalens besøk skal bli så vellykket som overhodet mulig. Kan kaptein Gruber komme tilbake i morgen?
Selvfølgelig. Generalens fødselsdagfeiring er viktigere enn et regnskapet, sier han og bukket høflig. Jeg kommer tilbake frøken Mally.
Han kommer ikke tilbake, noe som bare forsterker mitt inntrykk av at det var noe helt annet enn regnskapet fra foregående år han hadde vært på utkikk etter. For meg blir det en advarsel. Jeg har aldri mer sensitive notater på kontoret.

Etterord:
Mally fungerte som bindeledd for sin bror Erling Borch-Johnsen, og andre agenter. Hun rapporterte direkte til ham om det hun så og hørte på hotellet. Disse rapportene fikk broren når de var hjemme hos seg selv. I tillegg drev Mally med illegal radiolytting og avisproduksjon sammen med bl.a. Dagmar Abrahamsen som jobbet på Telegrafen. Når det gjelder Wienerbarna, så stemmer det at det sommeren 1920 kom 525 østerrikske barn til Norge for å bo hos norske familier i åtte uker. Senere samme sommer kom det også barn fra Berlin i samme ærend.